Det fullendte kunstverk

Johannes-evangeliet - det fullendte kunstverk 

Professor Egil A. Wyller stiller et spørsmål til Peter R. Holms tanker om ordet i poesi og vitenskap: Hva med religionens sprog? Det eksemplet han gjennomgår, er Johannes-evangeliet, verdenslitteraturens mest fullendte kunstverk. Men det er samtidig inspirert av Gud - og et vitnesbyrd om "Logos" - "Det Guds Ord som utgår av stillheten/tausheten". 

I sin kronikk i Aftenposten av 12. januar fremlegger vår fine sprogkunstner Peter R. Holm sin poetikk under stikkordene "Poesien, tingen, tiden og språket ". Han hevder der at "Ordet er mennesket selv"; for først ved "ordet" knyttes vårt indre bevissthetsliv til den ytre verden. 

Poesiens, musikkens og kunstens ord eller uttrykksform er derfor, hevder han, av en mer grunnleggende betydning enn for eksempel vitenskapens, og han henviser til våre lyriske mestere Henrik Wergeland, Olaf Bull og Emil Boyson. 

Man må gi ham rett i det. 

Men hva med religionens sprog? Dette spørsmål berøres ikke av Holm. Det kan virke som om han mener at også det går opp i poesien, at også det er en verden vi skaper "med våre lengsler og visjoner". Her skulle jeg gjerne sett en høyere grense satt. 

Det religiøse fenomen opphever skillet mellom "indre" og "ytre" fordi det selv er hevet over det. "I begynnelsen var Ordet", heter det i åpningen av Johannes-evangeliet, og her betyr "Ordet" noe mer enn poesi, musikk og kunst. Noe annet er at det religiøse sprog kan benytte seg også av musiske uttrykksmidler. Men det er da nettopp - midler. 

Dette vil jeg søke å belyse ved et eksempel: Det nevnte Johannes-evangelium. 

Jesu Kristi Evangelium ifølge disippelen Johannes er vel å regne som verdenslitteraturens mest fullendte kunstverk. Så hører dette skriftstykket strengt tatt heller ikke til verdens-"litteraturen", men til det Guds ord som det selv beskriver, og hvis sted er Bibelen. Det er inspirert av Gud den hellige Ånd, og Jesu Kristi personlige nærvær har gitt det kjøtt og blod. 

Hvor finnes vel i vår mange tusenårige åndshistorie maken til dets prolog ("I begynnelsen var Logos/Ordet . . . Og Ordet ble kjød . . . ")? I sin kommentar til dette evangelium skrev aleksandrineren Origenes (i det 3. århundre efter Kristus) flere titalls "bøker", dvs. svære kapitler, bare om disse ca. 30 linjene! 

Hvor finnes vel i dramatikkens nesten like lange historie maken til dets avsluttende scener - med Jesu pågripelse i Getsemane have (kap. 18), med hans domfellelse for det høye råd (kap. 18), hans død på Golgata (kap. 19) og oppstandelsen fra graven, hvor stenen var rullet fra (kap. 20)? 

Disse hendelser, slik også de øvrige evangelister meddeler dem, har da også gitt oppslaget til en helt egen scenisk-litterær genre, til ikke handlings-, men pasjons-dramaet. For dette drama er ikke en konsekvens av hva Jesus gjør, hans handlinger, men av hvem han er - og som følge herav må lide. 

Subjektivt sett forløses dette drama i den enkeltes trosliv. Objektivt sett forløses det kanskje best i musikk - fortrinnsvis i J. S. Bachs "pasjoner", hvorav mange vil mene Johannes-pasjonen rager høyest. Absolutt sett forløses det i kirkens liturgiske ritualer og i det forkynnende ord. Hvor ellers finnes en så poetisk ladet scene som for eksempel den mellom Jesus og den samaritanske kvinne ved Jakobs brønn i Sykar (kap. 4)? 

 Bakgrunnen er gitt med Rebekka, Jakobs mor, som allerede i Bibelens åpningsbok kommer med sin vannkrukke til kilden. Kvinnen er, poetisk forstått, selv kilden. 

"En kilde i haven er du,/en brønn med levende vann,/ja strømmer fra Libanon!" synger brudgommen til sin brud i Salomos Høysang. Men her er det Jesus som er kilden, kilden for det levende vann, dvs. for det vann som gir evig liv! 

 "Du slipper dö om du kan spela," sa Tomas Tranströmer med tilslutning fra Peter R. Holm. Dessverre, det holder ikke. Poesi forløser på ingen måte alt som er nedlagt av ånd i denne scene, men scenen forløser på sin måte alt som er av poesi. Hvor ellers finnes skikkelser så kort tegnet og knapt tilhugget og likevel med en slik plastisitet og et slikt indre liv som dette evangeliums beskrivelse av for eksempel Johannes Døperen i ødemarken eller Maria Mor i bryllupet i Kana og ved korsets fot? 

 Sønnen avviser sin mor i bryllupsscenen: Din sak er ikke min sak! For han er ved Døperen blitt "autorisert" som værende Guds Sønn. Likevel, moren godtar, moren forstår: Gjør som han sier! Hans sak er også hennes sak, for den er vår alles sak. 

Døperen og Maria - reformasjonskunstneren Matthias Grunewald har, realistisk sett helt uhistorisk, men i åndelig forstand helt johannesevangelisk, latt de to kontrastere hverandre på hver sin side av korset på Golgata. 

Kunstneren har tydeligvis hatt den østlige ikon-kunsts tilbedelsesscene for blikket: Mannen og kvinnen på kne for den himmelske Kristus. Men han har i reformasjonens ånd endret dens perspektiv. Den triumferende Kristus i oppstandelsen har for den vestlige maler veket plassen for den lidende Kristus på korset. Og deri er nettopp Johannes-evangeliet å kjenne. 

Korsfestelsen, som i verdens øyne er en fornedrelse, er for denne evangelists øyne ett med opphøyelsen til Gud. Den derpå følgende oppstandelse er "bare" en bekreftelse på det som fant sted allerede på Golgata. 

Hvor ellers finnes litterære bilder og metaforer av en slik utsagns- og bærekraft som i Jesu selvkarakteristikk i dette evangelium av typen "Jeg er . . ."? Jeg er . . . verdens lys; den gode hyrde; veien, sannheten og livet; det sanne vintre . . .! 

Disse bilder utgjør ikke bare omskrivninger og symbolske overføringer fra hverdagslivets ytre erfaringsfelt, heller ikke er de bare "urbilder" hentet frem fra en indre erfaringsverden som så Jesus karakteriserer seg selv i lys av. 

Det omvendte gjelder: Dette på en gang hverdagslige og urbilledlige symbolstoff får først sin fulle mening i konfrontasjon med selve utsagnsgiveren. Jesus er alt dette slik at dette er hva det er og kan forstås for hva det er, først i og med ham. 

Man vet ikke hva en hyrde er uten å kjenne Jesus Kristus, man vet ikke hva sannhet er, hva livet er, hvor veien går uten i følge med ham. Ingen "sansad" person har noensinne hatt makten til pretensjon som denne tømmermannssønn fra Nasaret. 

Johannes lar sin beåndede beretning toppe, bokstavelig talt, i et utsagn av Jesus, hvor han erklærer seg "ett" med Gud Fader selv (10,30); ren blasfemi for sin samtids fromme ører. Enten taler Jesus her sant, og da er han selv Sannheten m.v. 

Eller så er det hele - som toneangivende filosofer av i dag rett ut sier - vår vestlige sivilisasjons "urløgn" (slik for eksempel Adorno/Horkheimer i verket "Opplysningens dialektikk"). 

De gamle grekere, for hvem Hermes var veien, Apollon sannheten og Dionysos livet, sto kanskje i all sin foreløpighet Kristus nærmere enn hva det moderne gudsforlatte menneske gjør, for hvem veien er karrieren, sannheten er naturvitenskapen, og livet - dødt; og for hvem "kun det er poesi,/ som man kan se fra ett par ski." (Olaf Bull). 

Tillat et råd til uøvede bibel-lesere av en som selv har strevet med å oversette dette mesterverk fra gresk til norsk: Les fort og les langsomt! 

Les fort gjennom det hele, om igjen og om igjen, slik man ved en scenisk oppførelse av et dramatisk verk tvinges til i løpet av noen raske kveldstimer å ta helheten innover seg, for så ved en annen anledning å se det hele på ny. 

Les langsomt og fordøy de enkelte scener, de enkelte "vers" (som det heter) og de enkelte ord, tygg drøv og la det synke. For hurtig oversiktslesning taler at Johannes-evangeliet er et gjennomkomponert verk, hvor helheten er noe langt mer enn summen av delene. 

Dette gjelder i sin alminnelighet selvfølgelig for hvert især av Bibelens så mangeartede og mangefasetterte skrifter. Men i særlig grad gjelder det for de tre Johannes-skriftene i Det nye testamente, som alle rommer ett og samme musikalske mønster, har en og samme iboende arkitektur. 

For langsom, utdypende lesning taler at verkets ånd er kontemplativ og meditativ, og helheten speiler seg i hver liten detalj - "holomerisme" som dette siste heter i matematikkens fagsprog. Men her må alt fagsprog legges til side til fordel for verkets eget helt ut enkle, hverdagslige talesprog. 

Det eneste i verket som i dag smaker, og vel også dengang smakte av fagterminologi, er åpningsordet "logos", som er et grunnord i gresk filosofi og vitenskap, kfr. vårt "logikk". Gangen innen utviklingen av klassisk gresk åndsliv gikk, heter det gjerne, fra mythos til logos, fra fornemmelse til fornuft. 

Og i en viss forstand kulminerer den nettopp i Johannes-prologens "logos"-utsagn, som dog selv ikke kan tilstrekkelig forstås og forklares i lys av den. Her fremtrer det greske ord på hebraisk bakgrunn, og da oversettes det nok best, slik vi gjør det, med Ordet. 

Men hva betyr så igjen dette ord her? Ifølge et tidlig antikt martyr-vitnesbyrd betyr det: "Det Guds Ord som utgår av stillheten/tausheten." Denne Guds-nærværets stillhet og talende taushet er det som gir Johannes-evangeliets ene Ord og mange ord deres uutgrunnelige dybde og overnaturlige glans.

(Du finner link til PDF av dette dokumentet i kolonnen til høyre)