torsdag 14. januar 2010

Johannes evangelium – en liten introduksjon

Sammenliknet med de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) framstår det fjerde evangeliet som svært annerledes. Da det ble gjort koblinger mellom evangelistene og de fire vesenene som er beskrevet av profeten Esekiel (Esek 1:4–10) og i Johannes' åpenbaring (Åp 4:2–8), var det ingen tilfeldighet at ørnene skulle symbolisere Johannes.

Johannes ser Jesus-hendelsen ”ovenfra”, og har en helt klar hensikt med det han skriver:
”Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.” Joh 20:30-31

Dersom vi antar at evangeliet og Johannesbrevene har samme forfatter, finner vi samme klare målsetting bak brevskrivingen:
Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.
1 Joh 5:13

Å kjenne forfatterens agenda kan være et greit utgangspunkt når man skal tilnærme seg stoffet. Jeg mener at dette må tillegges mer vekt når spørsmålet om forfatterskapet drøftes. De fleste teologer er skeptiske til å tilskrive apostelen Johannes forfatterskapet – hovedsakelig på grunn av evangeliets manglende fokus på historisitet. Det finnes riktignok noen unntak, og selv om det ikke er viktig for evangeliets verdi, har jeg ”landet” på at jeg mener at forfatteren er apostelen. Da tar jeg utgangspunkt i evangeliets hensikt og komposisjon. Først skal vi likevel se på

1. Evangeliet som historisk dokument

Tradisjonelt vurderes synoptikerne (Syn) som mer historisk korrekte enn Johannesevangeliet (Joh). Det er flere eksempler som støtter en slik påstand. Blant annet er det uoverensstemmelse mellom Syn og Joh når det gjelder plassering av hendelser i Jesu virke – jfr. Tempelrenselsen som i Syn er plassert i ”den stille uke”, mens den hos Joh finner sted rett etter at han har begynt sitt virke.

Som representant for en av de synoptiske forfatterne påberoper Lukas seg vitenskapelig troverdighet ved å vise til systematisk gjennomgang av tilgjengelig kildemateriale (Jfr. Luk. 1:1-4). Siden det er relativt godt samsvar mellom Lukas og de to andre synoptikerne, tas dette til inntekt for påstanden om en historisitet som ligger nærmere virkeligheten.

På den andre side er det noen områder hvor Joh framstår som mer historisk troverdig enn Syn. Dette gjelder f. eks.:

• Jesu virke strekker seg over tre år (hvor langt hos Syn?)
• Plasseringen av korsfestelsen (Jfr. Joh. 18:28) – hvilken tradisjon følger vi?

Evangelieformen er ikke en form som ble benyttet av de samtidige historieskrivere (som f. eks. Josephus). Den er rett og slett en helt ny litterær genre. Nå gjør i særdeleshet Lukas seg flid med å skrive Jesushendelsen inn i historien. Hva som er årsaken til dette, kan vi bare gjette oss til, men en besnærende tanke er at Lukas og Apostlenes gjerninger er skrevet som grunnlagsmateriale for Teofilus som skulle bruke dette i sin prosedyre som Paulus´ forsvarer i rettssaken i Rom.

Likevel kan det ikke ha vært evangelienes hensikt å framstå som historiske bøker. Dersom det hadde forholdt seg slik, vil jeg anta at det hadde vært mer naturlig å velge en framstillingsform som fulgte den gjeldende mal for slike dokumenter. Med en annen målsetting kan det hende at til og med et øyenvitne velger en annen kronologi og en annen seleksjon enn ”den tradisjonelle” for å få fram sin fortolkning av Jesushendelsen (Jfr. Joh. 20:30 og 21:25). Det er i dette lys jeg fortolker Joh:

2. Evangeliet som spiritualistisk dokument

Dersom hensikten er å presentere alt fra et guddommelig perspektiv vil det være logisk å tenke at hver enkelt hendelse vil ha en dypere spiritualistisk betydning. Det er også interessant å legge merke til at menneskene som er med på eller er vitne til hendelsen ikke selv oppfatter det spiritualistiske i det som skjer. De framstilles snarere som naive overfor denne dimensjonen – noe som forsterkes av forfatterens bruk av ironi.

Seleksjonen av de syv miraklene som Johannes har valgt å ta med virker også veloverveid i den forstand at de får fram et vidt spekter av åndelige sannheter – riktignok dersom man er våken for dem. Det samme kan man si om utvalget av de syv ”jeg er” sitatene.

Fraværet av innstiftelsesordene under det siste måltid er med på å understreke det spiritualistiske motiv. Det siste måltidet som Jesus hadde med disiplene er i følge Johannes ikke påskemåltidet – i hans beretning blir Jesus korsfestet den dagen påskemåltidet skulle spises. Johannes gjør ikke et stort poeng av dette, men det kommer som en kort bemerkning i 18:28 – ”Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet.”

Hvis det er riktig som jeg allerede har hevdet at ”alt” som er tatt med er gjort fordi det har en åndelig betydning, må det også gjelde denne opplysningen. Dersom det er apostelen som har skrevet dette, er det overveiende sannsynlig at han kjente de synoptiske evangeliene. Da er det også sannsynlig at han på dette punktet er historisk korrekt, men at han ikke bryr seg med å utfordre en allerede befestet tradisjon. På enkel måte lar han det komme med sin beretning – så får leserne selv vurdere.

At Johannes ikke var fremmed for typologisering viser Jesu bruk av beretningen om kobberslangen under samtalen med Nikodemus (3:14). Nå lar han leserne tenke selv: Har virkningen av Jesus opphøyd på korset paralleller i Israels historie? Gir Jesu korsfestelse liv til dem som ”ser” på ham på samme måte som menneskene som slangen hadde sprøytet med dødelig gift fikk liv da de så på kobberslangen?

3. Evangeliet som en bevisst struktur

Ovenfor nevnte jeg at det er sannsynlig at utvelgelsen av de syv miraklene er gjort for å få fram et vidt spekter av åndelige sannheter. Den stramme redigeringen sier noe om at heller ikke progresjonen er tilfeldig.

3.1. Bryllupet i Kana – det første under
Johannes presiserer at det er under bryllupet i Kana (Joh. 2:1ff) at Jesu første under finner sted. Når dette ikke er nevnt hos synoptikerne, kan det være fordi de ikke så det som bemerkelsesverdi sammenliknet med mange av de andre undrene som de har valgt å berette om? Jeg er tilbøyelig til å tro det. ”Vitsen” med å redde en fest ved å gjøre vann til vin sammenliknet med store mirakler og helbredelser kan virke litt spesielt.
Kanskje mange av disiplene også tenkte slik. Johannes unnlater ikke å få fram disiplenes manglende innsikt ved gjentatt bruk av ironi senere i kapittelet. Vi skal se mer på dette senere.

Hvorfor er det viktig for Johannes å ta det med dette underet?

En forklaring er at han tar det med nettopp fordi de andre ikke gjorde det, og han ønsker å vise bredden, men jeg er ikke fornøyd med en slik forklaring. Dersom det bare var for å få bredden av ”gjerninger” kunne han ha laget en liste med forskjellige undre uten å beskrive dem i detalj.

La meg foreslå en spiritualistisk fortolkning av dette underet:

3.1.1. Rammen: Selve bryllupet


Presiseringen av at dette er det første underet er kanskje den viktigste informasjonen i denne perikopen. Etter prologen og beretningen om Jesu dåp – selve overgangsriten som fungerer som startskuddet på Jesu tjeneste og ”den nye æra”, er det i et spiritualistisk perspektiv veldig interessant at det begynner med et bryllup.
La oss tenke oss at det er den samme Johannes som også har skrevet Åpenbaringsboken. Er det mulig å tenke at heller ikke Johannes hadde oppdaget hvor bemerkelsesverdig det var at Jesu første under faktisk fant sted i et bryllup før han hadde vært på Patmos? Det eskatologiske scenario begynner med nettopp et bryllup!

3.1.2. Innholdet: Forvandlingen

I tillegg til forvandlingen, er det veldig mange aspekter vi kan fokusere på i selve innholdet. Jeg vil her bare ramse opp noen få ting, men utdypningen må vente til detaljeksegesen.

Moren - hun er ikke nevnt som viktig i prologen – men her er hun en viktig og ”forløsende” faktor… Er kvinnen som fødte ham rent fysisk på ny en form for fødselshjelper?

Kjøkemesteren og tjenerne – tjenerne (de ”enkle”) som gjør det som Jesus gir befaling om uten å stille spørsmål får en innsikt som den som burde hatt det (kjøkemesteren) ikke har. Disiplene (de ”enkle”) får etter hvert en innsikt som de som burde hatt det (fariseerne og de skriftlærde) ikke har. Jfr. Kjøkemesteren som ikke viste hvor vinen var kommet fra (2:9) og Nikodemus som ikke visste hvor vinden kommer fra (3:8).

Forvandlingen av vann til vin

Det er dette som er kjernen i innholdet, men hva er den spiritualistiske betydningen?

Her er det tre faktorer:

1. vannet,
2. forvandlingen og
3. vinen.

Like lite som det er en tilfeldighet at rammen i det første underet er et bryllup, er det at selve underet er en forvandling. Det er et signal om hva Jesus kom for å initiere.
Vann og vin kan assosiere til dåp og nattverd, men at det skjer en forvandling gjør en slik fortolkning komplisert. Kan det skje en forvandling fra dåp til nattverd?

Vinen blir ofte forbundet med Den hellige ånd. I Joh 7:37ff inviterer Jesus de tørste til å komme og drikke og fortsetter med: ”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.” Og her er Johannes tydelig: Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få.
Det virker derfor underlig dersom vann symboliser Ånd som forvandles til vin som også symboliserer Ånd.

Det som jeg mener gir et glimt av en mulig spiritualistisk fortolkning er bruken av renselseskarene i prosessen – dette var vannkar som ble benyttet i jødenes renselsesskikker (2:6). Det som gjør dem interessante er at de ikke var fylt med vann i utgangspunktet.

Dersom det var forvandling av vannet som var ment å være det spirituelle fokus, hvorfor var det da nødvendig at vannet skulle i renselskarene først? Ville det ikke da være like naturlig å øse vann fra brønnen direkte i serveringskrukkene for så å bære det inn til gjestene?

Renselseskarene står som symboler på skikker som hørte til den gamle pakt. Forvandlingen Jesus kommer med vil også bety forvandling for gamle skikker. Riter vil få et nytt innhold, og det innholdet er helt unikt. Den nye vin er bedre enn alt som har vært før.

Det er også interessant å tenke seg at den vinen som først ble servert, representer Den hellig ånd mens vi enda befinner oss her i verden, mens den siste og beste vinen er det fellesskap med Den hellige ånd vi skal dele i evigheten (se: Sparing).


Og slik kan vi fortsette å analysere de seks andre undrene også.

Les mer om dette: HER