Johannesevangeliet – en liten introduksjon

Sammenliknet med de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) framstår det fjerde evangeliet som svært annerledes. Da det ble gjort koblinger mellom evangelistene og de fire vesenene som er beskrevet av profeten Esekiel (Esek 1:4–10) og i Johannes' åpenbaring (Åp 4:2–8), var det ingen tilfeldighet at ørnen skulle symbolisere Johannes.

Johannes ser Jesus-hendelsen ”ovenfra”, og har en helt klar hensikt med det han skriver:
”Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.” Joh 20:30-31

Dersom vi antar at evangeliet og Johannesbrevene har samme forfatter, finner vi samme klare målsetting bak brevskrivingen:
Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.
1 Joh 5:13

Å kjenne forfatterens agenda kan være et greit utgangspunkt når man skal tilnærme seg stoffet. Jeg mener at dette må tillegges mer vekt når spørsmålet om forfatterskapet drøftes. De fleste teologer er skeptiske til å tilskrive apostelen Johannes forfatterskapet – hovedsakelig på grunn av evangeliets manglende fokus på historisitet. Det finnes riktignok noen unntak, og selv om det ikke er viktig for evangeliets verdi, har jeg ”landet” på at jeg mener at forfatteren er apostelen. Da tar jeg utgangspunkt i evangeliets hensikt og komposisjon. Først skal vi likevel se på

1. Evangeliet som historisk dokument

Tradisjonelt vurderes synoptikerne (Syn) som mer historisk korrekte enn Johannesevangeliet (Joh). Det er flere eksempler som støtter en slik påstand. Blant annet er det uoverensstemmelse mellom Syn og Joh når det gjelder plassering av hendelser i Jesu virke – jfr. Tempelrenselsen som i Syn er plassert i ”den stille uke”, mens den hos Joh finner sted rett etter at han har begynt sitt virke.

Som representant for en av de synoptiske forfatterne påberoper Lukas seg vitenskapelig troverdighet ved å vise til systematisk gjennomgang av tilgjengelig kildemateriale (Jfr. Luk. 1:1-4). Siden det er relativt godt samsvar mellom Lukas og de to andre synoptikerne, tas dette til inntekt for påstanden om en historisitet som ligger nærmere virkeligheten.

På den andre side er det noen områder hvor Joh framstår som mer historisk troverdig enn Syn. Dette gjelder f. eks.:

• Jesu virke strekker seg over tre år (hvor langt hos Syn?)
• Plasseringen av korsfestelsen (Jfr. Joh. 18:28) – hvilken tradisjon følger vi?

Evangelieformen er ikke en form som ble benyttet av de samtidige historieskrivere (som f. eks. Josephus). Den er rett og slett en helt ny litterær genre. Nå gjør i særdeleshet Lukas seg flid med å skrive Jesushendelsen inn i historien. Hva som er årsaken til dette, kan vi bare gjette oss til, men en besnærende tanke er at Lukas og Apostlenes gjerninger er skrevet som grunnlagsmateriale for Teofilus som skulle bruke dette i sin prosedyre som Paulus´ forsvarer i rettssaken i Rom.

Likevel kan det ikke ha vært evangelienes hensikt å framstå som historiske bøker. Dersom det hadde forholdt seg slik, vil jeg anta at det hadde vært mer naturlig å velge en framstillingsform som fulgte den gjeldende mal for slike dokumenter. Med en annen målsetting kan det hende at til og med et øyenvitne velger en annen kronologi og en annen seleksjon enn ”den tradisjonelle” for å få fram sin fortolkning av Jesushendelsen (Jfr. Joh. 20:30 og 21:25). Det er i dette lys jeg fortolker Joh:

2. Evangeliet som spiritualistisk dokument

Dersom hensikten er å presentere alt fra et guddommelig perspektiv vil det være logisk å tenke at hver enkelt hendelse vil ha en dypere spiritualistisk betydning. Det er også interessant å legge merke til at menneskene som er med på eller er vitne til hendelsen ikke selv oppfatter det spiritualistiske i det som skjer. De framstilles snarere som naive overfor denne dimensjonen – noe som forsterkes av forfatterens bruk av ironi.

Seleksjonen av de syv miraklene som Johannes har valgt å ta med virker også veloverveid i den forstand at de får fram et vidt spekter av åndelige sannheter – riktignok dersom man er våken for dem. Det samme kan man si om utvalget av de syv ”jeg er” sitatene.

Fraværet av innstiftelsesordene under det siste måltid er med på å understreke det spiritualistiske motiv. Det siste måltidet som Jesus hadde med disiplene er i følge Johannes ikke påskemåltidet – i hans beretning blir Jesus korsfestet den dagen påskemåltidet skulle spises. Johannes gjør ikke et stort poeng av dette, men det kommer som en kort bemerkning i 18:28 – ”Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet.”

Hvis det er riktig som jeg allerede har hevdet at ”alt” som er tatt med er gjort fordi det har en åndelig betydning, må det også gjelde denne opplysningen. Dersom det er apostelen som har skrevet dette, er det overveiende sannsynlig at han kjente de synoptiske evangeliene. Da er det også sannsynlig at han på dette punktet er historisk korrekt, men at han ikke bryr seg med å utfordre en allerede befestet tradisjon. På enkel måte lar han det komme med sin beretning – så får leserne selv vurdere.

At Johannes ikke var fremmed for typologisering viser Jesu bruk av beretningen om kobberslangen under samtalen med Nikodemus (3:14). Nå lar han leserne tenke selv: Har virkningen av Jesus opphøyd på korset paralleller i Israels historie? Gir Jesu korsfestelse liv til dem som ”ser” på ham på samme måte som menneskene som slangen hadde sprøytet med dødelig gift fikk liv da de så på kobberslangen?

3. Evangeliet som en bevisst struktur

Ovenfor nevnte jeg at det er sannsynlig at utvelgelsen av de syv miraklene er gjort for å få fram et vidt spekter av åndelige sannheter. Den stramme redigeringen sier noe om at heller ikke progresjonen er tilfeldig.

3.1. Bryllupet i Kana – det første under
Johannes presiserer at det er under bryllupet i Kana (Joh. 2:1ff) at Jesu første under finner sted. Når dette ikke er nevnt hos synoptikerne, kan det være fordi de ikke så det som bemerkelsesverdi sammenliknet med mange av de andre undrene som de har valgt å berette om? Jeg er tilbøyelig til å tro det. ”Vitsen” med å redde en fest ved å gjøre vann til vin sammenliknet med store mirakler og helbredelser kan virke litt spesielt.
Kanskje mange av disiplene også tenkte slik. Johannes unnlater ikke å få fram disiplenes manglende innsikt ved gjentatt bruk av ironi senere i kapittelet. Vi skal se mer på dette senere.

Hvorfor er det viktig for Johannes å ta det med dette underet?

En forklaring er at han tar det med nettopp fordi de andre ikke gjorde det, og han ønsker å vise bredden, men jeg er ikke fornøyd med en slik forklaring. Dersom det bare var for å få bredden av ”gjerninger” kunne han ha laget en liste med forskjellige undre uten å beskrive dem i detalj.

La meg foreslå en spiritualistisk fortolkning av dette underet:

3.1.1. Rammen: Selve bryllupet

Presiseringen av at dette er det første underet er kanskje den viktigste informasjonen i denne perikopen. Etter prologen og beretningen om Jesu dåp – selve overgangsriten som fungerer som startskuddet på Jesu tjeneste og ”den nye æra”, er det i et spiritualistisk perspektiv veldig interessant at det begynner med et bryllup.
La oss tenke oss at det er den samme Johannes som også har skrevet Åpenbaringsboken. Er det mulig å tenke at heller ikke Johannes hadde oppdaget hvor bemerkelsesverdig det var at Jesu første under faktisk fant sted i et bryllup før han hadde vært på Patmos? Det eskatologiske scenario begynner med nettopp et bryllup!

3.1.2. Innholdet: Forvandlingen

I tillegg til forvandlingen, er det veldig mange aspekter vi kan fokusere på i selve innholdet. Jeg vil her bare ramse opp noen få ting, men utdypningen må vente til detaljeksegesen.

• Moren - hun er ikke nevnt som viktig i prologen – men her er hun en viktig og ”forløsende” faktor… Er kvinnen som fødte ham rent fysisk på ny en form for fødselshjelper?

• Kjøkemesteren og tjenerne – tjenerne (de ”enkle”) som gjør det som Jesus gir befaling om uten å stille spørsmål får en innsikt som den som burde hatt det (kjøkemesteren) ikke har. Disiplene (de ”enkle”) får etter hvert en innsikt som de som burde hatt det (fariseerne og de skriftlærde) ikke har. Jfr. Kjøkemesteren som ikke viste hvor vinen var kommet fra (2:9) og Nikodemus som ikke visste hvor vinden kommer fra (3:8).

Forvandlingen av vann til vin

Det er dette som er kjernen i innholdet, men hva er den spiritualistiske betydningen?

Her er det tre faktorer:

1. vannet,
2. forvandlingen og
3. vinen.

Like lite som det er en tilfeldighet at rammen i det første underet er et bryllup, er det at selve underet er en forvandling. Det er et signal om hva Jesus kom for å initiere.
Vann og vin kan assosiere til dåp og nattverd, men at det skjer en forvandling gjør en slik fortolkning komplisert. Kan det skje en forvandling fra dåp til nattverd?

Vinen blir ofte forbundet med Den hellige ånd. I Joh 7:37ff inviterer Jesus de tørste til å komme og drikke og fortsetter med: ”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.” Og her er Johannes tydelig: Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få.
Det virker derfor underlig dersom vann symboliser Ånd som forvandles til vin som også symboliserer Ånd.

Det som jeg mener gir et glimt av en mulig spiritualistisk fortolkning er bruken av renselseskarene i prosessen – dette var vannkar som ble benyttet i jødenes renselsesskikker (2:6). Det som gjør dem interessante er at de ikke var fylt med vann i utgangspunktet.

Dersom det var forvandling av vannet som var ment å være det spirituelle fokus, hvorfor var det da nødvendig at vannet skulle i renselskarene først? Ville det ikke da være like naturlig å øse vann fra brønnen direkte i serveringskrukkene for så å bære det inn til gjestene?

Renselseskarene står som symboler på skikker som hørte til den gamle pakt. Forvandlingen Jesus kommer med vil også bety forvandling for gamle skikker. Riter vil få et nytt innhold, og det innholdet er helt unikt. Den nye vin er bedre enn alt som har vært før.

Det er også interessant å tenke seg at den vinen som først ble servert, representer Den hellig ånd mens vi enda befinner oss her i verden, mens den siste og beste vinen er det fellesskap med Den hellige ånd vi skal dele i evigheten (se: Sparing).


Og slik kan vi fortsette å analysere de seks andre undrene også.

Les mer om dette: HER

Nyttige bøker

• Culpepper, R. Alan: Anathomy of the Fourth Gospel - Fortress Press Philadelphia 1989
• Duke, Paul D.:  Irony in the Fourth Gospel - John Knox Press Atlanta 1985
• Jervell, Jakob: Ingen har større kjærlighet - Johannesevangeliets Jesusbilde - Universitetsforlaget Oslo 1978
• Kvalbein, Hans: Hovedtanker i Johannesevangeliet - Lunde forlag Oslo 1970
• O´Day, Gail R.: Revelation in the Fourth Gospel - Fortress Press Philadelphia 1986
• Sanders, J. N.: The Gospel Acc. to St. John - Harper's NT Commentaries Hendrickson Peabody MA 1988
• Schnackenburg, Rudolf: The Gospel Acc. to St. John - Vol. I-III - Crossroad Publishing New York 1990
• Skaaheim, Anfin: Johannesevangeliet - i "Bibelverket" Luther/Lunde Oslo 1990
• Wisløff, Fredrik:  Johannes-evangeliet - i "Bibelverket" Luther/Lunde Oslo 1969

Det fullendte kunstverk

Johannes-evangeliet - det fullendte kunstverk 

Professor Egil A. Wyller stiller et spørsmål til Peter R. Holms tanker om ordet i poesi og vitenskap: Hva med religionens sprog? Det eksemplet han gjennomgår, er Johannes-evangeliet, verdenslitteraturens mest fullendte kunstverk. Men det er samtidig inspirert av Gud - og et vitnesbyrd om "Logos" - "Det Guds Ord som utgår av stillheten/tausheten". 

I sin kronikk i Aftenposten av 12. januar fremlegger vår fine sprogkunstner Peter R. Holm sin poetikk under stikkordene "Poesien, tingen, tiden og språket ". Han hevder der at "Ordet er mennesket selv"; for først ved "ordet" knyttes vårt indre bevissthetsliv til den ytre verden. 

Poesiens, musikkens og kunstens ord eller uttrykksform er derfor, hevder han, av en mer grunnleggende betydning enn for eksempel vitenskapens, og han henviser til våre lyriske mestere Henrik Wergeland, Olaf Bull og Emil Boyson. 

Man må gi ham rett i det. 

Men hva med religionens sprog? Dette spørsmål berøres ikke av Holm. Det kan virke som om han mener at også det går opp i poesien, at også det er en verden vi skaper "med våre lengsler og visjoner". Her skulle jeg gjerne sett en høyere grense satt. 

Det religiøse fenomen opphever skillet mellom "indre" og "ytre" fordi det selv er hevet over det. "I begynnelsen var Ordet", heter det i åpningen av Johannes-evangeliet, og her betyr "Ordet" noe mer enn poesi, musikk og kunst. Noe annet er at det religiøse sprog kan benytte seg også av musiske uttrykksmidler. Men det er da nettopp - midler. 

Dette vil jeg søke å belyse ved et eksempel: Det nevnte Johannes-evangelium. 

Jesu Kristi Evangelium ifølge disippelen Johannes er vel å regne som verdenslitteraturens mest fullendte kunstverk. Så hører dette skriftstykket strengt tatt heller ikke til verdens-"litteraturen", men til det Guds ord som det selv beskriver, og hvis sted er Bibelen. Det er inspirert av Gud den hellige Ånd, og Jesu Kristi personlige nærvær har gitt det kjøtt og blod. 

Hvor finnes vel i vår mange tusenårige åndshistorie maken til dets prolog ("I begynnelsen var Logos/Ordet . . . Og Ordet ble kjød . . . ")? I sin kommentar til dette evangelium skrev aleksandrineren Origenes (i det 3. århundre efter Kristus) flere titalls "bøker", dvs. svære kapitler, bare om disse ca. 30 linjene! 

Hvor finnes vel i dramatikkens nesten like lange historie maken til dets avsluttende scener - med Jesu pågripelse i Getsemane have (kap. 18), med hans domfellelse for det høye råd (kap. 18), hans død på Golgata (kap. 19) og oppstandelsen fra graven, hvor stenen var rullet fra (kap. 20)? 

Disse hendelser, slik også de øvrige evangelister meddeler dem, har da også gitt oppslaget til en helt egen scenisk-litterær genre, til ikke handlings-, men pasjons-dramaet. For dette drama er ikke en konsekvens av hva Jesus gjør, hans handlinger, men av hvem han er - og som følge herav må lide. 

Subjektivt sett forløses dette drama i den enkeltes trosliv. Objektivt sett forløses det kanskje best i musikk - fortrinnsvis i J. S. Bachs "pasjoner", hvorav mange vil mene Johannes-pasjonen rager høyest. Absolutt sett forløses det i kirkens liturgiske ritualer og i det forkynnende ord. Hvor ellers finnes en så poetisk ladet scene som for eksempel den mellom Jesus og den samaritanske kvinne ved Jakobs brønn i Sykar (kap. 4)? 

 Bakgrunnen er gitt med Rebekka, Jakobs mor, som allerede i Bibelens åpningsbok kommer med sin vannkrukke til kilden. Kvinnen er, poetisk forstått, selv kilden. 

"En kilde i haven er du,/en brønn med levende vann,/ja strømmer fra Libanon!" synger brudgommen til sin brud i Salomos Høysang. Men her er det Jesus som er kilden, kilden for det levende vann, dvs. for det vann som gir evig liv! 

 "Du slipper dö om du kan spela," sa Tomas Tranströmer med tilslutning fra Peter R. Holm. Dessverre, det holder ikke. Poesi forløser på ingen måte alt som er nedlagt av ånd i denne scene, men scenen forløser på sin måte alt som er av poesi. Hvor ellers finnes skikkelser så kort tegnet og knapt tilhugget og likevel med en slik plastisitet og et slikt indre liv som dette evangeliums beskrivelse av for eksempel Johannes Døperen i ødemarken eller Maria Mor i bryllupet i Kana og ved korsets fot? 

 Sønnen avviser sin mor i bryllupsscenen: Din sak er ikke min sak! For han er ved Døperen blitt "autorisert" som værende Guds Sønn. Likevel, moren godtar, moren forstår: Gjør som han sier! Hans sak er også hennes sak, for den er vår alles sak. 

Døperen og Maria - reformasjonskunstneren Matthias Grunewald har, realistisk sett helt uhistorisk, men i åndelig forstand helt johannesevangelisk, latt de to kontrastere hverandre på hver sin side av korset på Golgata. 

Kunstneren har tydeligvis hatt den østlige ikon-kunsts tilbedelsesscene for blikket: Mannen og kvinnen på kne for den himmelske Kristus. Men han har i reformasjonens ånd endret dens perspektiv. Den triumferende Kristus i oppstandelsen har for den vestlige maler veket plassen for den lidende Kristus på korset. Og deri er nettopp Johannes-evangeliet å kjenne. 

Korsfestelsen, som i verdens øyne er en fornedrelse, er for denne evangelists øyne ett med opphøyelsen til Gud. Den derpå følgende oppstandelse er "bare" en bekreftelse på det som fant sted allerede på Golgata. 

Hvor ellers finnes litterære bilder og metaforer av en slik utsagns- og bærekraft som i Jesu selvkarakteristikk i dette evangelium av typen "Jeg er . . ."? Jeg er . . . verdens lys; den gode hyrde; veien, sannheten og livet; det sanne vintre . . .! 

Disse bilder utgjør ikke bare omskrivninger og symbolske overføringer fra hverdagslivets ytre erfaringsfelt, heller ikke er de bare "urbilder" hentet frem fra en indre erfaringsverden som så Jesus karakteriserer seg selv i lys av. 

Det omvendte gjelder: Dette på en gang hverdagslige og urbilledlige symbolstoff får først sin fulle mening i konfrontasjon med selve utsagnsgiveren. Jesus er alt dette slik at dette er hva det er og kan forstås for hva det er, først i og med ham. 

Man vet ikke hva en hyrde er uten å kjenne Jesus Kristus, man vet ikke hva sannhet er, hva livet er, hvor veien går uten i følge med ham. Ingen "sansad" person har noensinne hatt makten til pretensjon som denne tømmermannssønn fra Nasaret. 

Johannes lar sin beåndede beretning toppe, bokstavelig talt, i et utsagn av Jesus, hvor han erklærer seg "ett" med Gud Fader selv (10,30); ren blasfemi for sin samtids fromme ører. Enten taler Jesus her sant, og da er han selv Sannheten m.v. 

Eller så er det hele - som toneangivende filosofer av i dag rett ut sier - vår vestlige sivilisasjons "urløgn" (slik for eksempel Adorno/Horkheimer i verket "Opplysningens dialektikk"). 

De gamle grekere, for hvem Hermes var veien, Apollon sannheten og Dionysos livet, sto kanskje i all sin foreløpighet Kristus nærmere enn hva det moderne gudsforlatte menneske gjør, for hvem veien er karrieren, sannheten er naturvitenskapen, og livet - dødt; og for hvem "kun det er poesi,/ som man kan se fra ett par ski." (Olaf Bull). 

Tillat et råd til uøvede bibel-lesere av en som selv har strevet med å oversette dette mesterverk fra gresk til norsk: Les fort og les langsomt! 

Les fort gjennom det hele, om igjen og om igjen, slik man ved en scenisk oppførelse av et dramatisk verk tvinges til i løpet av noen raske kveldstimer å ta helheten innover seg, for så ved en annen anledning å se det hele på ny. 

Les langsomt og fordøy de enkelte scener, de enkelte "vers" (som det heter) og de enkelte ord, tygg drøv og la det synke. For hurtig oversiktslesning taler at Johannes-evangeliet er et gjennomkomponert verk, hvor helheten er noe langt mer enn summen av delene. 

Dette gjelder i sin alminnelighet selvfølgelig for hvert især av Bibelens så mangeartede og mangefasetterte skrifter. Men i særlig grad gjelder det for de tre Johannes-skriftene i Det nye testamente, som alle rommer ett og samme musikalske mønster, har en og samme iboende arkitektur. 

For langsom, utdypende lesning taler at verkets ånd er kontemplativ og meditativ, og helheten speiler seg i hver liten detalj - "holomerisme" som dette siste heter i matematikkens fagsprog. Men her må alt fagsprog legges til side til fordel for verkets eget helt ut enkle, hverdagslige talesprog. 

Det eneste i verket som i dag smaker, og vel også dengang smakte av fagterminologi, er åpningsordet "logos", som er et grunnord i gresk filosofi og vitenskap, kfr. vårt "logikk". Gangen innen utviklingen av klassisk gresk åndsliv gikk, heter det gjerne, fra mythos til logos, fra fornemmelse til fornuft. 

Og i en viss forstand kulminerer den nettopp i Johannes-prologens "logos"-utsagn, som dog selv ikke kan tilstrekkelig forstås og forklares i lys av den. Her fremtrer det greske ord på hebraisk bakgrunn, og da oversettes det nok best, slik vi gjør det, med Ordet. 

Men hva betyr så igjen dette ord her? Ifølge et tidlig antikt martyr-vitnesbyrd betyr det: "Det Guds Ord som utgår av stillheten/tausheten." Denne Guds-nærværets stillhet og talende taushet er det som gir Johannes-evangeliets ene Ord og mange ord deres uutgrunnelige dybde og overnaturlige glans.

(Du finner link til PDF av dette dokumentet i kolonnen til høyre)